Ved Jordanelven

Ved Jordanelven

Av Dan Christian Kristoffersen, journalist og tidligere pastor.

2. søndag i åpenbaringstiden, 10. Januar 2021

Prekentekst: Mark 1,3-11

 

En røst roper i ødemarken:

Rydd Herrens vei,

gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

 

Gud fornekter seg ikke. Da Jesus kom til jorden som et menneskebarn, skjedde det ikke i et slott med fanfare, men i en stusselig stall i lille Betlehem, med ukjente Maria som mor. Når Gud nesten tretti år senere sender en mann i forveien som skal rydde vei for Messias, er det ikke en høyverdig skriftlærd med tøyet og statusen i orden, men en ukjent, merkverdig fyr i ødemarken som lever av gresshopper og villhonning.

Jeg skulle gitt hva som helst for å ha stått der ved elvebredden. Hva med deg? Kan du forestille deg hva som skjedde? Jesus kommer gående mot Johannes. Han døpes i vannet, himmelen åpner seg, og Guds stemme lyder. Jeg har selv, i likhet med andre, opplevd at Gud har snakket til meg i det indre, men ikke ved lyd. Jeg hadde trolig falt på kne i ren ærefrykt. Kanskje det var det som skjedde blant tilskuerne? Kanskje de så opp på Jesus, og tenkte «Nå skjer det! Frelseren er endelig her! Ventetiden er over!». Eller kanskje de ikke klarte å tenke. Kanskje de ble lamslåtte, og stusset i flere dager over hva som hadde hendt. Jeg vet ikke.

Det jeg vet, er at ingenting ville bli som før. Guds redningsaksjon, hans store plan for å redde menneskeheten, var synlig for det blotte øye. Det var Jesus. Det har alltid vært Jesus. Blinde skulle se, lamme skulle gå, og Guds rike var nært. To tusen år senere sitter jeg, en liten nordmann i Oslo, og skriver denne andakten, og vet at Jesus er like til stede i min minste bønn, som da han stod ved Jordanelven. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

 

Kristelig Pressekontor Holbergs plass 4, 0166 Oslo Tlf 938 74 525 kpk@kpk.no

 

Powered by Cornerstone