Den brølende løven og hans assistenter

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

3. søndag i fastetiden, 12. mars 2023

Prekentekst: Luk 11, 14 – 28

En gang drev han (Jesus) ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:

            «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.

            Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.

            Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»

            Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’»

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Ordet «besettelse» har en tvetydig klang i manges ører. Da jeg var ung frelsesoffiser på 1970-tallet var det mye snakk om «demonbesettelse», blant annet med utgangspunkt i en konkret hendelse. Det ble en vond sak for mange; fremdeles lever mennesker som fikk hele sitt trosliv ødelagt av den. I mange kristne miljøer gikk det inflasjon i begrep som «demoner» og «besettelse». Kristne som ikke klarte å slutte å røyke ble fortalt at de var besatt av en tobakksdemon – det fantes andre og langt mindre harmløse «demoner» i omløp.

            Dagens prekentekst blir vanskelig med den typen bakgrunnskunnskap. Kanskje man skal ta utgangspunkt i det som sies i kirkene hver søndag: «Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen»?

            I Martin Luthers salme «Vår Gud, han er så fast en borg» heter det: «Om verden full av djevler var / som ville oss oppsluke, / vi frykter ei, vi med oss har / den mann som dem kan true». Og verset slutter slik: «Et Guds ord kan ham binde».

            Apostelen Jakob skriver i sitt brev: «Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4,7). Apostelen Peter anbefaler samme strategi når han minner om at Guds motstander «går omkring som en brølende løve» (1 Pet 5, 8).

            Hvor konkret skal vi oppfatte Jesu ord om de onde åndene som han tilmed omtaler i flertall?

            Man trenger ikke en «demon-teologi» for å kunne slå fast at det finnes mye ondskap i verden; det holder med å lese en avis eller høre en nyhetssending. I møte med denne teksten velger jeg derfor å fokusere på Jesus, og ikke på den brølende løve og hans mulige assistenter. Jesus kjempet aldri med de onde ånder; han seiret over dem. Han er seierherre. Og dersom det er slik at det finnes onde ånder, vet også disse at Jesus er den sterkeste. Jakob skriver at de skjelver for Jesus (Jak 2, 19). Så la oss legge vekk alle spekulasjoner og gå for det vi vet: At Jesus er den sterkeste.