Man er ikke gjest i eget hus

En ung prest sa en gang at han ikke ville ønske folk velkommen når de møtte opp til gudstjeneste. Grunnen var enkel. Han ville fjerne seg fra tanken om at mennesker «kommer på besøk» til hans kirke. Kirken tilhørte dem alle sammen.

Det er interessant at gudshus og menigheter, som er til ære for en Gud som er så tett opp til mennesker at han valgte å bli et selv, likevel blir omtalt med distanse. Ofte blir kirken et sted man går til, i stedet for å være noe man er.

Men Jesus inviterer oss til daglig fellesskap, hvor han bærer oss i sine hender. Å få tilbe Gud hver dag er ikke et ork hvor man må streve for å si de «korrekte» ordene. Det er derimot å ære Ham som er så glad i oss, med de ordene vi har eller ikke har, og å møte en frelser som gir oss styrke, fred og frihet til å møte livets skiftende sesonger. Det er å legge frem alle bekymringer og gleder, og vite at Han bryr seg om alt sammen. 

Det er kirke.