Nylig måtte jeg trekke en tann. Det var en jeksel, og fremdeles er såret der tanna sto litt ømt og sårt. Det gjør at når jeg spiser, passer jeg på å tygge med andre deler av tanngarden enn akkurat der hvor jekselen sto. Men det kommer til å gå over.
I språket snakker vi både om «ømme punkter» og «ømme tær». Å bli utfordret på slike punkter er aldri populært, og kan føre til kraftige reaksjoner. Også i kristenlivet kan vi ha slike ømme punkter. Det kan være handlinger vi ikke er blitt ferdige med; det kan være holdninger vi ikke har kvittet oss med.
Vi vet at vi bør ta et oppgjør med dem, men det blir med tanken. I stedet velger man å tygge med andre deler av tanngarden, for å holde oss i bildet, og slik unngår man det som er vondt, eller i hvert fall ubehagelig.
Paulus skriver at «når et lem lider, lider alle lemmene med» (1 Kor 12, 26). Det kan være sant på så mange måter.
kpk@kpk.no