«Om en liten stund»

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen
Fjerde søndag i påsketiden 3. mai 2020
Prekentekst: Joh 16, 16 – 22

Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg» og: «Jeg går til Far»? Hva mener han med «om en liten stund»? Vi skjønner ikke hva han snakker om.» 
Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg»? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.

LAST NED ANDAKTEN PPÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

Jesus holder avskjedstale med disiplene. Men det er en foreløpig avskjed. «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» 
            Hva er en liten stund? Den kristne kirke har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme igjen, og hele tiden har det hett: Jesus kommer snart! Når begynner «snart»; når begynner «en liten stund»?
            Vi er i tida mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart, fjerde søndag etter påske. Disse 40 dagene som vi nesten ikke vet noe om. Samtalen i dagens tekst fant sted på skjærtorsdag. Da lød det: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Jesus forbereder disiplene på avskjeden – men også på gjensynet. Og vi kan lese denne teksten i lyset fra oppstandelsen. Så bruker Jesus det kanskje mest dramatiske bildet som tenkes kan: En fødsel: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».
                  Som mann vet ikke jeg hvordan det oppleves å være en fødende kvinne, selv om jeg har vært til stede ved en fødsel. Jeg har sett det på nært hold: Smerten mens det sto på – gleden, takknemligheten og undringen da det var over. En forbigående smerte som gir en varig glede!
            Også i tida mellom påske og pinse opplevde disiplene en adskillelse: Jesu himmelfart. Men da var det verken angst eller sorg; da var det forventning. Forventning til at han skulle sende Den Hellige Ånd, slik han hadde lovet, og til at han skal komme igjen, som han også har lovet.
            Der er vi i dag som en kristen kirke. Vi lever i forventning. Vi vet at han skal komme igjen – «om en liten stund».