Guds vilje eller vår?

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

Første søndag i fastetiden, 10. mars, 2019
Prekentekst: Matt 26, 36-45

Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender».

LAST NED ANDAKTEN PÅ BOKMÅL OG NYNORSK HER

En ung jente var alvorlig syk. En dag ba hun sin far om å be for henne. Han ba, og da han hadde avsluttet bønnen så hun på ham. – Du sa ikke «skje din vilje», pappa, sa hun. – Nei, svarte han. – For det kunne bety at jeg er villig til å miste deg. Og det er jeg ikke.
            Den syke sukket dypt, og så sa hun: – Det skulle jeg ønske du var, pappa!
            Det hører kanskje med til historien at den unge jenta fikk flere gode år, men meg forteller denne historien, som jentas far selv fortalte flere ganger, noe om det dype alvoret i den bønnen Jesus ba der i Getsemane: «Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil».
            Problemstillingen «Guds vilje eller vår» er noe av det mest utfordrende vi kan bli stilt overfor, det være seg i eget trosliv, i forkynnelsen eller i sjelesorgen. Mange har spurt, og forsøkt å svare på, om det er mulig at vi gjennom våre bønner kan «binde» Gud på en slik måte at det blokkerer for det som er Guds egentlige vilje?
            Hva lå bak når Jesus ba som han gjorde i det som må ha vært hans livs aller tøffeste bønnekamp? Han visste hva som lå foran ham: Skuffelse over både forræderi og flukt fra disiplenes side; smertene ved tortur og mishandling og en lang og smertefull dødskamp.
            Noen dager før hadde han sagt: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme» (Joh 12, 27). Nå var spørsmålet der igjen. Fantes det noen annen vei? Kunne Guds plan oppfylles på en annen måte? Livet var kjært, også for mannen Jesus. Men likevel kunne han si: «Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje». Veien gikk videre, fra Getsemane til Golgata.